Nå starter strevet. Svetten siler før jeg får på første antrekk. Buksa stopper ved knærne. Hva skjer? Har jeg lagt på meg, eller har størrelsene blitt mindre? Det er nærliggende å tro det første, men jeg håper på det siste. Ja ja, greit nok. Toppen som "matchet" var ikke så fin likevel. Hva skjer med speilene da? Er de laget av forstørrelsesglass? Syntes jeg så helt normal ut hjemme i speilet på badet. Lurer på om speilene er hentet fra speilhuset i Liseberg eller noe?!? Nei, dette ser ikke bra ut. Den selvtilliten jeg hadde da jeg entret butikken, blir spist opp av fortvilelse. Neste antrekk var ikke noe bedre. Og jeg nekter å gå opp en størrelse. For et nederlag det er.
I ren frustrasjon trekker jeg på meg mine egne slitte klær og går ut av butikken. Og det nye antrekket jeg skulle kjøpe, forblir i mine drømmer. Men litt glede må jeg unne meg likevel. Jeg finner en kosedress i en annen butikk. En dress med masse stretch. Nesten sånn "one size fits all". Og da føler jeg meg straks litt bedre. Heldigvis må en si...
6 kommentarer:
Dette kunne jeg ha skrevet selv, Mona! Ord for ord! Det er bare grusomt å se seg i disse prøverom-speilene! Skrekk og gru altså! Det er en grunn til at jeg unngår prøverom så godt det lar seg gjøre!
En sånn kosedress hørtes deilig ut da - hvor handlet du din?
Godt at det ikke bare er jeg som føler det sånn.
Men jeg tenkte at du ville tro at trøsten var en godtepose, og ikke en kosedress... Am I right???
Den fant jeg på Cubus....
Hehe, neida, trodde ikke det. En godtepose ville ikke akkurat gjort det noe bedre? ;)
Ikke sant??
Jeg pleier som regel å prøve klærne hjemme og heller bytte senere, men noen ganger så må man inn der bare. Dessverre. Føles som om lysene fremhever alt negativt...
Oj! Jeg er nå besøkende nr 2002. Hvem ble nr 2000? Noen som glemte å se på sitemeteret? ;)
Mysteriet oppklart! ;) Det ble jo Kristin! Så hyggelig! :)
Gratulerer, Kristin! Ser frem til å lese en fin blogg om deg :)
Legg inn en kommentar