Prøverom

Mitt værste mareritt når det gjelder klesinnkjøp, er prøverommene. Du går inn i butikken i håp om å finne det rette antrekket. Full av selvtillit og godfølelse. Du er i godt humør og har det rette handleinstinktet. For en gangs skyld finner du riktig så mye fint. I allefall på dukkene i vinduet. Du røsker meg deg rubbel og bit, og håper å klare å "matche" noen antrekk i det minste. Du peiler inn hjørnet med prøverommene og sniker deg inn i det aller helligste. Helst nederst mot veggen for å hindre mest mulig innsyn. Huff... Hadde håpet disse dørene gikk helt ned til gulvet, men den gang ei. Ikke spesielt sexy å se hvite, tørre og ubarberte legger med sokker på. Du strekker deg opp på tå for å vise at leggene har litt tegn til muskler iallefall.

(Bildet er lånt)

Nå starter strevet. Svetten siler før jeg får på første antrekk. Buksa stopper ved knærne. Hva skjer? Har jeg lagt på meg, eller har størrelsene blitt mindre? Det er nærliggende å tro det første, men jeg håper på det siste. Ja ja, greit nok. Toppen som "matchet" var ikke så fin likevel. Hva skjer med speilene da? Er de laget av forstørrelsesglass? Syntes jeg så helt normal ut hjemme i speilet på badet. Lurer på om speilene er hentet fra speilhuset i Liseberg eller noe?!? Nei, dette ser ikke bra ut. Den selvtilliten jeg hadde da jeg entret butikken, blir spist opp av fortvilelse. Neste antrekk var ikke noe bedre. Og jeg nekter å gå opp en størrelse. For et nederlag det er.

I ren frustrasjon trekker jeg på meg mine egne slitte klær og går ut av butikken. Og det nye antrekket jeg skulle kjøpe, forblir i mine drømmer. Men litt glede må jeg unne meg likevel. Jeg finner en kosedress i en annen butikk. En dress med masse stretch. Nesten sånn "one size fits all"-dress. Og da føler jeg meg straks litt bedre.

☺

(Dette innlegget ble første gang publisert Desember 2006 her på bloggen.)